Svalbard
headline Svalbard
Over de spisse fjellene henger skyene i lave tåkedotter, og mose og lav i alle nyanser fra mørkegrønt til neongult ligger som et teppe i det karrige terrenget. Her lengst mot nord ligger øygruppa Svalbard, et av ikke bare Norges men også verdens villeste, vakreste og mest fascinerende naturområder. Her er naturen og dyrelivet uberørt med spennende fugleliv, hvalross, hvithval og ikke minst kongen over dem alle, isbjørnen. Her får man naturopplevelser som er de færreste forunt!
citizens
2.617
capital
Longyearbyen
language
Norsk og russisk
Svalbard
Svalbards natur
Norge har gjort mye for å bevare Svalbards unike plante- og dyreliv, og det er opprettet store nasjonalparker og fredningsområder her. Dette er Europas siste uberørte villmark, og det er utrolig viktig at man trår forsiktig – et fotavtrykk kan gjøre større skade enn man tror. Men det man får igjen for å ferdes hensynsfullt her er mer enn verdt det, for her kan man oppleve det uberørte dyrelivet på helt nært hold. Her er det gode sjanser for å treffe på blant annet hvalross, storkobbe og de små hvalene som lever langs iskanten. Havfugl flokkes i hundrevis i hekketida, og fjellreven er ofte på besøk i fuglefjellet for å finne mat til sine egne unger. Når sommeren går på hell trekker fuglene sørover og klippeveggene blir stille igjen. Svalbardreinen er litt annerledes enn den norske tamreinen. Liten og tjukk med korte bein, men man skal ikke la seg lure av at virker treig og tam. Reinen er nødt til å spare på kreftene for å legge på seg så mye som mulig før vinteren kommer, så den løper bare hvis den absolutt må. Men først og fremst er Svalbard kjent som et av verdens beste steder å se isbjørn. Omkring halvparten av de anslåtte 3 000 isbjørnene som lever i Barentshavet oppfostrer ungene sine på de isolerte øyene på Svalbard. Sommerstid er det vanlig å se spesielt unge hannbjørner gå helt ned i fjæra på jakt etter mat – og når det ikke ligger is og det ikke går an å få tak på sel spiser bjørnen hva som helst. Egg, fugleunger og gjerne menneskenes hermetikk også, hvis den får sjansen!
Svalbards historie
I 1920 sikret Svalbardtraktaten Norges suverenitet over Svalbard. Øygruppa er en del av det norske kongerike, men hører ikke til noe fylke og står utenfor Schengen-samarbeidet. Sysselmannen på Svalbard er øverste myndighet og har politi- og miljøarbeid som hovedoppgaver. Den første skriftlige nedtegnelsen og noe man tror kan ha vært Svalbard er fra en islandsk saga så tidlig som 1194, men man kan ikke være sikker på at det faktisk var våre dagers Svalbard islendingene hadde fått øye på. På sin ekspedisjon i 1596 oppdaget Willem Barents offisielt Svalbard, og i flere hundre år etter ble øyene hovedsaklig brukt som base for hvalfangere og pelsjegere som overvintret her. I 1906 ble den første gruven etablert på Svalbard av amerikaneren John M. Longyear, som Longyearbyen er oppkalt etter. Ti år senere ble gruvedriften overtatt av Store Norske Kulkompagni, som fremdeles driver tre kullgruver på Svalbard. Det russiske gruvefirmaet Arktikugol driver kullgruver ved byen Barentsburg, der gruvearbeidere fra hovedsaklig Russland og Ukraina bor – mange av dem med familier. Ny-Ålesund på sørsiden av Kongsfjorden var også opprinnelig en gruveby, men er nå en forskerby og sentrum for internasjonal polarforskning. I tillegg til de tre store bosetningene finnes det flere små forskningsstasjoner på Svalbard der mannskapet av og til overvintrer.
Å reise på Svalbard
Når man oppholder seg i land, er det selvsagt svært viktig å ha respekt for den unike og sårbare arktiske naturen og å følge noen enkle regler for hvordan man passer på både natur og kulturminner: Etterlat ikke annet enn fotsporene dine, og ta ikke med noe annet enn minner. Se hvor du setter foten – både vegetasjon og kulturminner blir skadet hvis man trår på dem, så gå helst der det ikke gror noe. Ikke forstyrr dyrelivet unødig siden de trenger å spare på kreftene for å overleve den lange vinteren. De mange isbjørnene på Svalbard betyr at det er svært strenge regler for ferdsel på land. Isbjørnen er et av de farligste rovdyrene mennesker kan støte på. Om sommeren, når det er vanskelig for dem å jakte på sel, kan de være uvanlig sultne. Utenfor bosettingene skal man være sammen med bevæpnede og erfarne guider, og det er absolutt ingen mulighet til å gå rundt på egen hånd.
Les mer om å være med Albatros på ekspedisjonscruise (siden er på dansk): Hvad er Albatros ekspeditionskrydstogt?
Fugleliv på Svalbard
Noe av det første man legger merke til når man reiser langs kysten i Arktis er havhestene. De lysgrå stormfuglene seiler elegant over bølgekammene og følger skip og isfjell i umiskjennelig god stil. Krykkjene er også faste gjester og lette å kjenne igjen på de svarte vingespissene og karakteriske skrik. Krykkjene hekker i klippevegger, og når man ser dem i kikkerten kan man se det fine, runde hodet og de svarte føttene. Gråmåken er større og er faktisk en rovfugl som gjerne spiser andre fugler. Hvis man er heldig kan man se polarlom med unger dykke på et øyeblikk når gråmåken kommer susende. På land nært sjøen kan man få øye på blant annet tyvjo og fjæreplytt, og i fjellet tripper svalbardrypene. De runde (og svært smakfulle) fuglene er de eneste fuglene som ikke forlater øygruppa om vinteren, og det drives jakt på dem av både fastboende og turister. Svalbardrypa ligner vår norske fjellrype, men er faktisk en egen underart. En av de mer sjeldne fuglene man kan møte er den kritthvite ismåken. Det er den eneste måken som er helt hvit både på under- og oversiden, så her kan man nesten ikke ta feil. Det er et umåtelig vakkert syn å se ismåken gli over himmelen!