Naturen overrasker med alt fra åpne, bølgende landskaper til store kalksteinsplatåer der lave steingjerder innhegner frodige vinmarker og uendelige rekker med oliventrær. Ute i det fjerne lyser byer opp som hvite flekker i landskapet, og vi møter regionens karakteristiske "trulli", koniske hvitkalkede, runde steinhus i Alberobello.
Vi utforsker grottebyen Matera, som er utnevnt til europeisk kulturhovedstad i 2019, en by med klippeboliger gravd inn i kalksteinen. Vi overveldes av vakre barokkbygninger i Lecce og slentrer i krokete gater mellom hvite, vakre hus i kystbyer som Monopoli og Ostuni med utsikt mot det asurblå havet, som lokker til et bad.
Og midt mellom alle disse skjønne stedene skal vi nyte landskaper med oliven- og appelsintrær og vinmarker, og tro om vi ikke får tid til å smake litt på disse lokale råvarene på reisen vår? Vi har valgt å bo ved havet, så vi har mulighet til å kaste oss i de blå bølgene etter en dag med opplevelser.
Naturen overrasker med alt fra åpne, bølgende landskaper til store kalksteinsplatåer der lave steingjerder innhegner frodige vinmarker og uendelige rekker med oliventrær. Ute i det fjerne lyser byer opp som hvite flekker i landskapet, og vi møter regionens karakteristiske "trulli", koniske hvitkalkede, runde steinhus i Alberobello.
Vi starter med å fly til det sørlige Italia.
Fra lufthavnen i Napoli setter vi kursen inn gjennom landet og til den lille kystbyen Monopoli, der vi skal tilbringe år uke ved kysten. Vi speider ut på det blå havet, kjører langs grønne jorder med hvite hus og langs veien passerer vi rekker med pinjetrær. Her og der vitner en palmelund om at vi har kommet oss sørover. Underveis blir det et stopp hvor vi får tid til å spise lunsj på egen hånd.
Italias hæl består av regionen Puglia og regionen Basilicata. Disse to regionene har i århundrer levd i skyggen av Italias mer kjente områder, men interessen er i sannhet stigende for denne geografiske utposten. Det er nemlig her vi finner de båndene som forbinder Italia med Hellas og Orienten. Her finner vi spor etter det antikke Hellas og etter Puglias gullalder, den første delen av 1200-tallet, da den tysk-romerske keiseren Fredrik II, også kalt Stupor Mundi, regjerte. Tiden da normannerne regjerte regionen, etterlot området med enestående slott, spennende festninger og vakre kirker.
Regionens strategiske beliggenhet betydde at den ofte ble invadert og erobret, og alle erobrere har etterlatt seg spor. Der er atskillige monumenter og funn fra romertiden, men mye er også blitt ødelagt under de etterfølgende invasjonene av arabere og normannere. De mange storslåtte katedralene i romansk stil vitner om normannernes erobring av det sørlige Italia.
Vi blir innkvartert på Hotel Torre Egnazia, et glimrende mellomklassehotell som ligger helt ute ved kysten nesten 7 kilometer sør for Monopoli. Rett utenfor hotellet finner vi en flott, bred sandstrand, og det blir rike muligheter til å kaste seg i bølgene hvis man skulle ha lyst til det. På hotellet har vi halvpensjon, og dermed spiser vi både frokost og middag her.
Etter ankomsten og innkvarteringen spiser vi middag på hotellet. Ved sene flyankomster blir det servert en lett anretning.
(Dagens samlede kjøring 31mil – 3 timer 45 min)
Dag 1
Oslo–Napoli–Monopoli. Innkvartering og middag
Vi starter med å fly til det sørlige Italia.
Fra lufthavnen i Napoli setter vi kursen inn gjennom landet og til den lille kystbyen Monopoli, der vi skal tilbringe år uke ved kysten. Vi speider ut på det blå havet, kjører langs grønne jorder med hvite hus og langs veien passerer vi rekker med pinjetrær. Her og der vitner en palmelund om at vi har kommet oss sørover. Underveis blir det et stopp hvor vi får tid til å spise lunsj på egen hånd.
Italias hæl består av regionen Puglia og regionen Basilicata. Disse to regionene har i århundrer levd i skyggen av Italias mer kjente områder, men interessen er i sannhet stigende for denne geografiske utposten. Det er nemlig her vi finner de båndene som forbinder Italia med Hellas og Orienten. Her finner vi spor etter det antikke Hellas og etter Puglias gullalder, den første delen av 1200-tallet, da den tysk-romerske keiseren Fredrik II, også kalt Stupor Mundi, regjerte. Tiden da normannerne regjerte regionen, etterlot området med enestående slott, spennende festninger og vakre kirker.
Regionens strategiske beliggenhet betydde at den ofte ble invadert og erobret, og alle erobrere har etterlatt seg spor. Der er atskillige monumenter og funn fra romertiden, men mye er også blitt ødelagt under de etterfølgende invasjonene av arabere og normannere. De mange storslåtte katedralene i romansk stil vitner om normannernes erobring av det sørlige Italia.
Vi blir innkvartert på Hotel Torre Egnazia, et glimrende mellomklassehotell som ligger helt ute ved kysten nesten 7 kilometer sør for Monopoli. Rett utenfor hotellet finner vi en flott, bred sandstrand, og det blir rike muligheter til å kaste seg i bølgene hvis man skulle ha lyst til det. På hotellet har vi halvpensjon, og dermed spiser vi både frokost og middag her.
Etter ankomsten og innkvarteringen spiser vi middag på hotellet. Ved sene flyankomster blir det servert en lett anretning.
(Dagens samlede kjøring 31mil – 3 timer 45 min)
Vi kjører sørover og inn i landet mot dalen Valle d’Itria, som er vernet som UNESCO-verdensarv. Det er den såkalte Trulli-dalen, og her finner man en enestående samling av trullier, disse unike bygningene med koniske tak som vel nærmest har form som en iglo. Når vi nærmer oss, lyser husene opp som var det et nisselandskap med grå toppluer som strutter opp ute i horisonten. I byen Alberobello beveger vi oss gjennom kvarterene Rione Monti and Aja Piccola, som har over 1500 trullier. Det er den største konsentrasjonen av disse kalksteinsbygningene, som alle er bygd uten bruk av mørtel eller andre bindemidler. Her har man utvidet huset sitt ved bare å tilføre en ny sammenhengende trullo. På den måten finner man hus bygd av 5-6-7 av de små hyggelige runde husene. Det finnes sågar kirker bygd i flere etasjer. De tykke veggene isolerer godt mot kulden om vinteren, mens de om sommeren holder den stekende varmen ute.
På ekte italiensk vis er det mange historier om hvorfor man har bygd så særpreget, og der er nok mange sannheter, men historien om at man lett kunne rive taket ned for å slippe unna skattebetaling, er nok den mest populære og seiglivede, så den hører vi naturligvis også.
Etter vårt besøk i den særpregede verden i Alberobello har vi på en liten rask grammatikkleksjon lært at ”en trullo” på italiensk blir til ”flere trulli” i flertall, og så fortsetter vi til Martina Franca.
Nå er det blitt tid til å smake på lokale viner i den nærliggende byen Martina Franca. Og vi skal da også smake på noen av de råvarene som denne delen av landet frembringer. Her i det sørlige Italia er solen gavmild og jorden fruktbar. De knallrøde tomatene smaker som de skal, og i september er vindruene sprengfulle av søt saft; alt smaker bedre i denne delen av Italia. Vinen er i løpet av sommeren blitt kjærtegnet grundig av varme solstråler, og de sterke vinene løfter stemningen litt. Og i tillegg til vinen smaker vi litt på de lokale spesialitetene, litt ost, en pølse og annet godt.
Dagen avsluttes i den lille særpregede byen Locorotondo, som ligger med en vakker utsikt over det omgivende landskapet. Den ”runde byen” står på listen over de vakreste landsbyene i Italia, "Borghi più belli d'Italia". Vi har bare flyttet oss rundt åtte kilometer fra Alberobello, men byggestilen er helt annerledes. Man kommer ikke til Locorotondo for å se en bestemt ting; hit kommer man for å oppleve den hyggelige atmosfæren med de smale gatene med vakre smijernsbalkonger og -gitre, og ikke minst for å oppleve denne spesielle byen, som passende kan være kulisse for ettermiddagens kaffestopp.
(Dagens samlede kjøring 70 km. – 1 time 15 min)
Dag 2
Trullibyen Alberobello, vinsmaking i Martina Franca og Locorotondo
Vi kjører sørover og inn i landet mot dalen Valle d’Itria, som er vernet som UNESCO-verdensarv. Det er den såkalte Trulli-dalen, og her finner man en enestående samling av trullier, disse unike bygningene med koniske tak som vel nærmest har form som en iglo. Når vi nærmer oss, lyser husene opp som var det et nisselandskap med grå toppluer som strutter opp ute i horisonten. I byen Alberobello beveger vi oss gjennom kvarterene Rione Monti and Aja Piccola, som har over 1500 trullier. Det er den største konsentrasjonen av disse kalksteinsbygningene, som alle er bygd uten bruk av mørtel eller andre bindemidler. Her har man utvidet huset sitt ved bare å tilføre en ny sammenhengende trullo. På den måten finner man hus bygd av 5-6-7 av de små hyggelige runde husene. Det finnes sågar kirker bygd i flere etasjer. De tykke veggene isolerer godt mot kulden om vinteren, mens de om sommeren holder den stekende varmen ute.
På ekte italiensk vis er det mange historier om hvorfor man har bygd så særpreget, og der er nok mange sannheter, men historien om at man lett kunne rive taket ned for å slippe unna skattebetaling, er nok den mest populære og seiglivede, så den hører vi naturligvis også.
Etter vårt besøk i den særpregede verden i Alberobello har vi på en liten rask grammatikkleksjon lært at ”en trullo” på italiensk blir til ”flere trulli” i flertall, og så fortsetter vi til Martina Franca.
Nå er det blitt tid til å smake på lokale viner i den nærliggende byen Martina Franca. Og vi skal da også smake på noen av de råvarene som denne delen av landet frembringer. Her i det sørlige Italia er solen gavmild og jorden fruktbar. De knallrøde tomatene smaker som de skal, og i september er vindruene sprengfulle av søt saft; alt smaker bedre i denne delen av Italia. Vinen er i løpet av sommeren blitt kjærtegnet grundig av varme solstråler, og de sterke vinene løfter stemningen litt. Og i tillegg til vinen smaker vi litt på de lokale spesialitetene, litt ost, en pølse og annet godt.
Dagen avsluttes i den lille særpregede byen Locorotondo, som ligger med en vakker utsikt over det omgivende landskapet. Den ”runde byen” står på listen over de vakreste landsbyene i Italia, "Borghi più belli d'Italia". Vi har bare flyttet oss rundt åtte kilometer fra Alberobello, men byggestilen er helt annerledes. Man kommer ikke til Locorotondo for å se en bestemt ting; hit kommer man for å oppleve den hyggelige atmosfæren med de smale gatene med vakre smijernsbalkonger og -gitre, og ikke minst for å oppleve denne spesielle byen, som passende kan være kulisse for ettermiddagens kaffestopp.
(Dagens samlede kjøring 70 km. – 1 time 15 min)
Vi starter dagen med å kjøre nordover til Bari, hovedstaden i Puglia. Noen sier poetisk at hvis Paris hadde ligget ved havet, ville den være som et lite Bari. Byen har en vakker havnepromenade, og det var her middelalderens pilegrimer og korsfarere startet sin seilas mot det hellige land, og spor etter det finner man i gatenavnet Via delle Crociate, som er oppkalt nettopp etter korsfarerne. Byens små gater og streder er omkranset av elegante og raffinerte bygninger, og Bari er ideell for en spasertur eller shopping. Vi finner også en hel gate fylt med italienske damer som sitter i skyggen og lager den berømte orecchiette-pastaen, og det er en fornøyelse å se hvordan dette håndverket trives her midt i den gamle bydelen. Her finner man også San Nicola-kirken, som har knokler av helgenen av samme navn. (I den engelske delen av verden er han mest kjent som Santa Claus.) Vi bruker ettermiddagen i den deilige byen og hører mer om dens historie og nyter det sjarmerende sentrum. Det blir tid til å sette seg og føle seg ganske så italiensk med et glass god lokal vin på en liten beskjeden kafé og suge til seg lydene av Sør-Italia.
Etter vårt besøk i Bari setter vi kursen inn i landet og vi følges av uendelige marker med grågrønne, krokete oliventrær. Man blir nesten hypnotisert av de mange trærne, og det virker som om vi har passert alle Puglias over 60 millioner oliventrær før vi svinger til venstre, oppover en liten ås og inn gjennom en barskog. Bussen vår blir innrammet av pinjetrær på begge sider av veien. De åpne, paraplyformede trærne minner om en romersk militærvei, der soldatene kunne få lov til å gå i skygge gjennom det solfylte, store riket. På toppen av åsen finner vi det merkverdige og fascinerende byggverket Castel del Monte. Vi ser åtte åttekantede tårn, som står på hvert hjørne av en åttekantet borg. Dette mystiske 8-tallet finnes overalt i byggverket. Det er symbolet på evighet eller gjenoppstandelse, og kanskje er det derfor det går rykter om at borgen skulle være bygd for å romme den hellige gralen. En ting er sikkert: Det imponerende byggverket rommer mange hemmeligheter og spennende historier, og vi skal i dag høre historier om normannere, tempelriddere og ikke minst om keiser Fredrik II.
Mange kjenner kanskje den spennende boken ”Rosens navn” av den italienske forfatteren Umberto Eco. Bygningen har vært inspirasjon til biblioteket Aedificium i boken, men den var også med som en del av kulissene til den spennende filmen med Sean Connery. Her kan man se hvordan islamske innskrifter, nordeuropeiske elementer og en absolutt annerledes arkitektur gjør dette stedet så spennende.
Den imponerende borgen ble påbegynt under keiser Fredrik II i 1240 og stod ferdig i 1250. Denne uhyre spennende historiske personen var konge av Sicilia, senere konge av Tyskland og så keiser av Det tysk-romerske riket, og kunne til sist kalle seg konge av Jerusalem. Det var under denne perioden at Det tysk-romerske riket nådde sin absolutte storhet og største territorielle makt.
Fredrik II dro fra Brindisi til Jerusalem i 1228 på det sjette korstoget, et seierrikt korstog der den ellers ekskommuniserte keiseren via en fredsavtale fikk makten over Jerusalem, Nasaret og Betlehem i 10 år, noe som fikk ham inn i pavens varme stuer igjen. Det kan være dette korstoget som har inspirert til borgens spesielle utforming og størrelse. På tross av at Fredrik var hersker over et kjemperike og måtte reise rundt i Europa for å opprettholde ro og orden, fikk den vitebegjærlige keiseren likevel også tid til å skrive det eldste kjente verket om falkejakt, ”De arte venandi cum avibus” (Kunsten å jakte med fugler), og så fikk han tid til å grunnlegge det første statlige universitetet i Napoli. Han var en lærd mann, denne Fredrik; han verdsatte kunst og vitenskap, han var en kriger som hatet kamp, og hans ettermæle vitner om en blid og brutal statsmann med forbausende fremsynthet.
Det er ikke overraskende at UNESCO har tilføyd Castel del Monte til sin verdensarvliste over bevaringsverdige steder. Kikk etter i lommen og se om der ikke ligger en liten unnselig 1 cents mynt; på baksiden finner du den borgen som denne spennende keiseren og kongen har etterlatt som minnesmerke etter Hohenstaufen-slekten, som gradvis mistet sin makt etter Fredrik II.
(Dagens samlede kjøring 200 km. – 3 timer)
Dag 3
UNESCO-verdensarv ved Castel del Monte og Bari
Vi starter dagen med å kjøre nordover til Bari, hovedstaden i Puglia. Noen sier poetisk at hvis Paris hadde ligget ved havet, ville den være som et lite Bari. Byen har en vakker havnepromenade, og det var her middelalderens pilegrimer og korsfarere startet sin seilas mot det hellige land, og spor etter det finner man i gatenavnet Via delle Crociate, som er oppkalt nettopp etter korsfarerne. Byens små gater og streder er omkranset av elegante og raffinerte bygninger, og Bari er ideell for en spasertur eller shopping. Vi finner også en hel gate fylt med italienske damer som sitter i skyggen og lager den berømte orecchiette-pastaen, og det er en fornøyelse å se hvordan dette håndverket trives her midt i den gamle bydelen. Her finner man også San Nicola-kirken, som har knokler av helgenen av samme navn. (I den engelske delen av verden er han mest kjent som Santa Claus.) Vi bruker ettermiddagen i den deilige byen og hører mer om dens historie og nyter det sjarmerende sentrum. Det blir tid til å sette seg og føle seg ganske så italiensk med et glass god lokal vin på en liten beskjeden kafé og suge til seg lydene av Sør-Italia.
Etter vårt besøk i Bari setter vi kursen inn i landet og vi følges av uendelige marker med grågrønne, krokete oliventrær. Man blir nesten hypnotisert av de mange trærne, og det virker som om vi har passert alle Puglias over 60 millioner oliventrær før vi svinger til venstre, oppover en liten ås og inn gjennom en barskog. Bussen vår blir innrammet av pinjetrær på begge sider av veien. De åpne, paraplyformede trærne minner om en romersk militærvei, der soldatene kunne få lov til å gå i skygge gjennom det solfylte, store riket. På toppen av åsen finner vi det merkverdige og fascinerende byggverket Castel del Monte. Vi ser åtte åttekantede tårn, som står på hvert hjørne av en åttekantet borg. Dette mystiske 8-tallet finnes overalt i byggverket. Det er symbolet på evighet eller gjenoppstandelse, og kanskje er det derfor det går rykter om at borgen skulle være bygd for å romme den hellige gralen. En ting er sikkert: Det imponerende byggverket rommer mange hemmeligheter og spennende historier, og vi skal i dag høre historier om normannere, tempelriddere og ikke minst om keiser Fredrik II.
Mange kjenner kanskje den spennende boken ”Rosens navn” av den italienske forfatteren Umberto Eco. Bygningen har vært inspirasjon til biblioteket Aedificium i boken, men den var også med som en del av kulissene til den spennende filmen med Sean Connery. Her kan man se hvordan islamske innskrifter, nordeuropeiske elementer og en absolutt annerledes arkitektur gjør dette stedet så spennende.
Den imponerende borgen ble påbegynt under keiser Fredrik II i 1240 og stod ferdig i 1250. Denne uhyre spennende historiske personen var konge av Sicilia, senere konge av Tyskland og så keiser av Det tysk-romerske riket, og kunne til sist kalle seg konge av Jerusalem. Det var under denne perioden at Det tysk-romerske riket nådde sin absolutte storhet og største territorielle makt.
Fredrik II dro fra Brindisi til Jerusalem i 1228 på det sjette korstoget, et seierrikt korstog der den ellers ekskommuniserte keiseren via en fredsavtale fikk makten over Jerusalem, Nasaret og Betlehem i 10 år, noe som fikk ham inn i pavens varme stuer igjen. Det kan være dette korstoget som har inspirert til borgens spesielle utforming og størrelse. På tross av at Fredrik var hersker over et kjemperike og måtte reise rundt i Europa for å opprettholde ro og orden, fikk den vitebegjærlige keiseren likevel også tid til å skrive det eldste kjente verket om falkejakt, ”De arte venandi cum avibus” (Kunsten å jakte med fugler), og så fikk han tid til å grunnlegge det første statlige universitetet i Napoli. Han var en lærd mann, denne Fredrik; han verdsatte kunst og vitenskap, han var en kriger som hatet kamp, og hans ettermæle vitner om en blid og brutal statsmann med forbausende fremsynthet.
Det er ikke overraskende at UNESCO har tilføyd Castel del Monte til sin verdensarvliste over bevaringsverdige steder. Kikk etter i lommen og se om der ikke ligger en liten unnselig 1 cents mynt; på baksiden finner du den borgen som denne spennende keiseren og kongen har etterlatt som minnesmerke etter Hohenstaufen-slekten, som gradvis mistet sin makt etter Fredrik II.
(Dagens samlede kjøring 200 km. – 3 timer)
I dag går turen først til den lille byen Altamura, som er et lite stykke intakt Sør-Italia. Den er i motsetning til mange andre byer i Sør-Europa ikke blitt malt opp i fargestrålende pastellfarger, som det ofte ses, men har sitt originale grå og hvite utseende, som bidrar til at man føler at tiden er gått i stå. Som i de fleste søritalienske småbyer er matkvaliteten av største viktighet. Her er Altamura ikke noe unntak, for nettopp i Altamura er der tradisjon for godt brød, og brødet fra denne byen er i dag berømt over hele Italia. Det er en av de få brødtypene som av EU har fått kvalitetsbetegnelsen BOB, og det forteller at dette er den høyeste brødkvalitet som kan oppdrives. Helt tilbake i keiser Augustus’ tid ble brødet hyllet av dikteren Horats, som i 37 fvt. utnevnte det til ”verdens beste brød”. Håndverkets hemmeligheter går i arv fra generasjon til generasjon, og i Altamura finner man den berømte ovnen Antico Forno di Santa Chiara som har bakt fantastiske brød siden 1423.
Byens vartegn er den romanske katedralen som ble påbegynt i 1232 av Fredrik II og senere er restaurert i flere omganger.
Videre stikker vi nesen inn i Basilicata, det gamle antikke Lucania. Her blir vårt første stopp en av de mest merkverdige og annerledes byene i Italia, nemlig den labyrintiske grottebyen Matera, som står på UNESCOs verdensarvliste, og som i 2019 ble utnevnt til europeisk kulturhovedstad. Beboerne i den gamle hulebyen Sassi de Matera ble i 1950-årene forflyttet på grunn av mangelfulle sanitærforhold i hulene, men i dag har man vendt tilbake til de fascinerende grottene, som er blitt til moderne og eksklusive boliger og små luksushoteller. Vi besøker den kuperte byen som er delt i to: Sasso Barisano og Sasso Caveoso, der de berømte klippeboligene nærmest kravler nedover fjellet. Historien om klippebyen går årtusener tilbake, og man har gravd ut de omkringliggende klippene og laget boliger i den myke, honningfargede vulkanske tuffsteinen. Når man ser de spennende klippeboligene og Materas spennende byplan, blir man sendt tilbake i historien, og det er ikke overraskende at Mel Gibsons film ”Passion of Christ” brukte Matera som bakgrunn. Vi får tid til å oppleve den spennende byen, og kanskje nyte et lite glass vin.
Et av byens spennende funn i nyere tid er den såkalte ”Altamura-mannen”. I 1993 fant man menneske-fossiler i en grotte like utenfor Altamura, og det har vist seg å representere det eldste eksempel på neanderthal-DNA som noensinne er funnet – man mener at skjelettet er mellom 128.000 og 187.000 år gammelt.
Utpå ettermiddagen vender vi nesen hjem til Puglias trygge favn igjen, og ikke minst til hotellet, som venter på oss med middag.
(Dagens samlede kjøring 185 km. – 3 timer 15 min.)
Dag 4
Europeisk kulturhovedstad: grottebyen Matera og Altamura
I dag går turen først til den lille byen Altamura, som er et lite stykke intakt Sør-Italia. Den er i motsetning til mange andre byer i Sør-Europa ikke blitt malt opp i fargestrålende pastellfarger, som det ofte ses, men har sitt originale grå og hvite utseende, som bidrar til at man føler at tiden er gått i stå. Som i de fleste søritalienske småbyer er matkvaliteten av største viktighet. Her er Altamura ikke noe unntak, for nettopp i Altamura er der tradisjon for godt brød, og brødet fra denne byen er i dag berømt over hele Italia. Det er en av de få brødtypene som av EU har fått kvalitetsbetegnelsen BOB, og det forteller at dette er den høyeste brødkvalitet som kan oppdrives. Helt tilbake i keiser Augustus’ tid ble brødet hyllet av dikteren Horats, som i 37 fvt. utnevnte det til ”verdens beste brød”. Håndverkets hemmeligheter går i arv fra generasjon til generasjon, og i Altamura finner man den berømte ovnen Antico Forno di Santa Chiara som har bakt fantastiske brød siden 1423.
Byens vartegn er den romanske katedralen som ble påbegynt i 1232 av Fredrik II og senere er restaurert i flere omganger.
Videre stikker vi nesen inn i Basilicata, det gamle antikke Lucania. Her blir vårt første stopp en av de mest merkverdige og annerledes byene i Italia, nemlig den labyrintiske grottebyen Matera, som står på UNESCOs verdensarvliste, og som i 2019 ble utnevnt til europeisk kulturhovedstad. Beboerne i den gamle hulebyen Sassi de Matera ble i 1950-årene forflyttet på grunn av mangelfulle sanitærforhold i hulene, men i dag har man vendt tilbake til de fascinerende grottene, som er blitt til moderne og eksklusive boliger og små luksushoteller. Vi besøker den kuperte byen som er delt i to: Sasso Barisano og Sasso Caveoso, der de berømte klippeboligene nærmest kravler nedover fjellet. Historien om klippebyen går årtusener tilbake, og man har gravd ut de omkringliggende klippene og laget boliger i den myke, honningfargede vulkanske tuffsteinen. Når man ser de spennende klippeboligene og Materas spennende byplan, blir man sendt tilbake i historien, og det er ikke overraskende at Mel Gibsons film ”Passion of Christ” brukte Matera som bakgrunn. Vi får tid til å oppleve den spennende byen, og kanskje nyte et lite glass vin.
Et av byens spennende funn i nyere tid er den såkalte ”Altamura-mannen”. I 1993 fant man menneske-fossiler i en grotte like utenfor Altamura, og det har vist seg å representere det eldste eksempel på neanderthal-DNA som noensinne er funnet – man mener at skjelettet er mellom 128.000 og 187.000 år gammelt.
Utpå ettermiddagen vender vi nesen hjem til Puglias trygge favn igjen, og ikke minst til hotellet, som venter på oss med middag.
(Dagens samlede kjøring 185 km. – 3 timer 15 min.)
Ostuni regnes som en av den vakreste byene i Sør-Italia. Byen er bedre kjent som ”La città bianca”; den hvite byen. Allerede på avstand blendes vi i morgenlyset av de små hvitkalkede husene som tårner seg opp i landskapet og nærmest klynger seg til klippen Le Murge.
Byen brer seg i forskjellige nivåer; trapper, streder og gater avslører spor av middelalderen i form av buehvelvinger, klosterporter, kirker og utsikter ut mot det vakre havet i horisonten. Til fots opplever vi det historiske sentrum med katedralen og dens tilhørende piazzetta. Vi får tid til å kikke nærmere på de små butikkene og restaurantene når vi beveger oss rundt i de kronglete gatene mellom de hvitkalkede husfasadene. På byens naturlige midtpunkt, Piazza della Libertà, finner vi den store utsmykkede kalksteinssøylen, og med utsikt mot byens mektige rådhus og San Francesco-kirken kan man passende sitte på en kafé og følge med i bylivet over en kopp sterk italiensk espresso.
Alle disse hvite husene som smelter sammen med de øvrige oppført i lyserød-brunlige farger, står i skjærende kontrast til det omkringliggende landskapet med den nesten uendelige grønne naturen og det asurblå havet. Det er denne kombinasjon av det menneskeskapte og naturen som gjør Ostuni til et besøk verd i dette området.
Vi er tidlig tilbake ved hotellet og i dag er det tid til å nyte livet ved vannet og med litt hell er været bra til å gå tur på stranden.
(Dagens samlede kjøring 70 km. – 1 timer 15 min)
Dag 5
Den hvite byen Ostuni
Ostuni regnes som en av den vakreste byene i Sør-Italia. Byen er bedre kjent som ”La città bianca”; den hvite byen. Allerede på avstand blendes vi i morgenlyset av de små hvitkalkede husene som tårner seg opp i landskapet og nærmest klynger seg til klippen Le Murge.
Byen brer seg i forskjellige nivåer; trapper, streder og gater avslører spor av middelalderen i form av buehvelvinger, klosterporter, kirker og utsikter ut mot det vakre havet i horisonten. Til fots opplever vi det historiske sentrum med katedralen og dens tilhørende piazzetta. Vi får tid til å kikke nærmere på de små butikkene og restaurantene når vi beveger oss rundt i de kronglete gatene mellom de hvitkalkede husfasadene. På byens naturlige midtpunkt, Piazza della Libertà, finner vi den store utsmykkede kalksteinssøylen, og med utsikt mot byens mektige rådhus og San Francesco-kirken kan man passende sitte på en kafé og følge med i bylivet over en kopp sterk italiensk espresso.
Alle disse hvite husene som smelter sammen med de øvrige oppført i lyserød-brunlige farger, står i skjærende kontrast til det omkringliggende landskapet med den nesten uendelige grønne naturen og det asurblå havet. Det er denne kombinasjon av det menneskeskapte og naturen som gjør Ostuni til et besøk verd i dette området.
Vi er tidlig tilbake ved hotellet og i dag er det tid til å nyte livet ved vannet og med litt hell er været bra til å gå tur på stranden.
(Dagens samlede kjøring 70 km. – 1 timer 15 min)
Vi setter kursen sørover og kjører til Lecce i Salento, der vi starter dagens eventyr. Rent utseendemessig skiller den seg ut med sin eleganse, kultur og kunstneriske rikdommer. Byen blir også kalt “Sydens Firenze”.
Lecces’ historie begynner imidlertid 3 kilometer unna, ved havet; her lå nemlig en gresk by som av selveste keiser Hadrian ble flyttet til sin nåværende plassering. Da Vestromerriket falt, ble den herjet av forskjellige folkeslag før den i 549 kom under Det bysantinske riket. Historien er således et sant flettverk av forskjellige herskere, deriblant sarasenere, lombardere, slavere og østgotere – en herlig blanding som gjør den godt og vel 95.000 innbyggere store kulturbyen til en tidsreise i arkitektur og spennende arvestykker. Nettopp den særpregede arkitekturen og byens levende universitetsmiljø har gjort at flere og flere har fått øynene opp for denne mindre kjente delen av Italia.
I det historiske sentrum av Lecce er det barokkarkitekturen som er fremherskende; her har det oppstått en meget yppig og nesten vulgær barokkstil. Byen er et glimrende eksempel på denne stilarten, der intrikate detaljer utsmykker fasader og kirker, noe som i dag virker aldeles overveldende på de besøkende. På vår spasertur gjennom de smale gatene ser vi de vakre gule palassene som er oppført i den lokale tuffsteinen. Denne myke kalksteinen, også kalt Lecce-stein, er en av byens største eksportvarer, og palassenes vakre utsmykninger er vitnesbyrd om hvorfor steinen er blitt så populær. Basilica di Santa Croce står stolt med sin imponerende fasade, og ved det antikke romerske teatret sender vi tankene et par tusen år tilbake i tiden. Lecce er uforglemmelig med vakre bygninger, romerske levninger, solfylte små plasser og hyggelige brolagte gater.
Etter spaserturen i byen blir det tid til lunsj eller et besøk på en av de mange kafeene i byen.
Om ettermiddagen drar vi til den vakre byen Otranto, som ligger med fantastisk utsikt over Adriaterhavet. Byen består av tette gater og ligger flere steder helt ute på klippene utover havet. Otranto er grunnlagt av grekerne, men romerne og sågar osmanene har naturligvis også hatt sin gang her. Her går vi en tur gjennom de smale gatene og langs havnen. Man kan ikke unngå å føle historiens vingesus, selv om nåtiden trenger seg på i form av suvenirbutikker, restauranter og barer. Og kanskje får noen lyst til å se nærmere på det aragonske kastellet, kjent fra boken ”Slottet i Otranto” av den engelske kunsthistorikeren Horace Walpole. Denne er beskrevet som verdens første gotiske roman. Den utspiller seg i og omkring Otranto, selv om virkelighetens slott ikke er så uhyggelig som romanens.
Det er avsatt tid til å nyte det asurblå havet, som nesten sender tankene til Maldivene og Karibias fjerne kyster. Kombinasjonen av blått hav og de eroderte kalksteinsklippene har gjort at det fotogene Otranto typisk preger forsidene på kart, guidebøker og artikler om området Puglia.
Her skal det nevnes at det nærliggende fyrtårnet Capo d’Otranto er Italias østligste punkt, og besøkende i dette området er altså ”helt nede i hælen”.
(Dagens samlede kjøring 300 km. – 4 timer)
Dag 6
”Sydens Firenze” Lecce og Otranto
Vi setter kursen sørover og kjører til Lecce i Salento, der vi starter dagens eventyr. Rent utseendemessig skiller den seg ut med sin eleganse, kultur og kunstneriske rikdommer. Byen blir også kalt “Sydens Firenze”.
Lecces’ historie begynner imidlertid 3 kilometer unna, ved havet; her lå nemlig en gresk by som av selveste keiser Hadrian ble flyttet til sin nåværende plassering. Da Vestromerriket falt, ble den herjet av forskjellige folkeslag før den i 549 kom under Det bysantinske riket. Historien er således et sant flettverk av forskjellige herskere, deriblant sarasenere, lombardere, slavere og østgotere – en herlig blanding som gjør den godt og vel 95.000 innbyggere store kulturbyen til en tidsreise i arkitektur og spennende arvestykker. Nettopp den særpregede arkitekturen og byens levende universitetsmiljø har gjort at flere og flere har fått øynene opp for denne mindre kjente delen av Italia.
I det historiske sentrum av Lecce er det barokkarkitekturen som er fremherskende; her har det oppstått en meget yppig og nesten vulgær barokkstil. Byen er et glimrende eksempel på denne stilarten, der intrikate detaljer utsmykker fasader og kirker, noe som i dag virker aldeles overveldende på de besøkende. På vår spasertur gjennom de smale gatene ser vi de vakre gule palassene som er oppført i den lokale tuffsteinen. Denne myke kalksteinen, også kalt Lecce-stein, er en av byens største eksportvarer, og palassenes vakre utsmykninger er vitnesbyrd om hvorfor steinen er blitt så populær. Basilica di Santa Croce står stolt med sin imponerende fasade, og ved det antikke romerske teatret sender vi tankene et par tusen år tilbake i tiden. Lecce er uforglemmelig med vakre bygninger, romerske levninger, solfylte små plasser og hyggelige brolagte gater.
Etter spaserturen i byen blir det tid til lunsj eller et besøk på en av de mange kafeene i byen.
Om ettermiddagen drar vi til den vakre byen Otranto, som ligger med fantastisk utsikt over Adriaterhavet. Byen består av tette gater og ligger flere steder helt ute på klippene utover havet. Otranto er grunnlagt av grekerne, men romerne og sågar osmanene har naturligvis også hatt sin gang her. Her går vi en tur gjennom de smale gatene og langs havnen. Man kan ikke unngå å føle historiens vingesus, selv om nåtiden trenger seg på i form av suvenirbutikker, restauranter og barer. Og kanskje får noen lyst til å se nærmere på det aragonske kastellet, kjent fra boken ”Slottet i Otranto” av den engelske kunsthistorikeren Horace Walpole. Denne er beskrevet som verdens første gotiske roman. Den utspiller seg i og omkring Otranto, selv om virkelighetens slott ikke er så uhyggelig som romanens.
Det er avsatt tid til å nyte det asurblå havet, som nesten sender tankene til Maldivene og Karibias fjerne kyster. Kombinasjonen av blått hav og de eroderte kalksteinsklippene har gjort at det fotogene Otranto typisk preger forsidene på kart, guidebøker og artikler om området Puglia.
Her skal det nevnes at det nærliggende fyrtårnet Capo d’Otranto er Italias østligste punkt, og besøkende i dette området er altså ”helt nede i hælen”.
(Dagens samlede kjøring 300 km. – 4 timer)
Vi kjører direkte til byen Monopoli, der vi gjør et stopp. Byen har gjennom årtusener levd av fiske, og vi går en tur rundt i den vakre hvite fiskerbyen, som gjennom tidene er blitt beskyttet mot erobrere utenfra med et fort med store, praktfulle lyse murer der kanonene en gang pekte utover havet. I dag er det bare en håndfull fiskere igjen, med fiskestenger som peker forhåpningsfullt ut mot det asurblå havet. Ved den lille havnen ser vi byens vakre blå fiskebåter, som blidt vugger i takt på Adriaterhavets myke bølger. Monopoli kan også bryste seg av en flott katedral tilegnet jomfru Maria, så vi tar en spasertur langs havnepromenaden og de karakteristiske blå båtene. Det er en fin måte å komme seg til den imponerende borgen Castello di Monopoli på.
Polignano a Mare ligger høyt hevet på den hvite klippen. Her grunnla grekerne byen Polisnea (Nybyen) som i dag heter Polignano. Byen levde en gang av navigasjon og maritim handel, og ernærer i dag primært av turisme. De hvitkalkede husene ligger høyt oppe på klippene med vakker utsikt over havet. Vi går en tur i byens historiske navle, der de sukkerlystne kanskje velger å smake den lokale isen på en av byens mange gelateriaer; gelato, det italienske ordet for iskrem, er et stolt håndverk her. Kanskje vi er heldige og kan se de fryktløse guttene som kaster seg i de blå bølgene fra høytliggende knauser? Under alle omstendigheter blir vi ikke snytt for den særegne utsikten med den lille stranden midt mellom de høytragende klippene. Vi skal med andre ord huske å ha ladet kameraet til i dag. Kontrasten mellom det krystallklare blå havet, de naturlig ujevne klippene og menneskets sirlig bygde murer og hus skaper nærmest motivene helt naturlig. Mens vi betrakter folk og ferd i det vakre Polignano fristes vi kanskje til å gjøre bysbarnet Domenico Modugno kunsten etter og synge hans mesterverk ”Nel blu dipinto di blu”; bedre kjent som Volare.
Den vakre kyststrekningen har en myriade av grotter, deriblant den eksklusive Grotto Palazzese; den verdenskjente restauranten som ligger i en grotte med en fantastisk utsikt mot havet. Restauranten er i flere år i trekk kåret til Italias mest romantiske – og beliggenheten er helt enestående – men prisen avspeiler også denne eksklusiviteten og må sies å være på den dyre siden. Ønsker man å spise en herlig lunsj med fisk kommer reiselederen til å foreslå et lokalt sted der både prisen henger sammen med kvaliteten. Reiselederen tar imot bestililng noen dager før besøket.
(Dagens samlede kjøring 50 km. – 1 time)
Dag 7
Enestående Monopoli og klippebyen Polignano
Vi kjører direkte til byen Monopoli, der vi gjør et stopp. Byen har gjennom årtusener levd av fiske, og vi går en tur rundt i den vakre hvite fiskerbyen, som gjennom tidene er blitt beskyttet mot erobrere utenfra med et fort med store, praktfulle lyse murer der kanonene en gang pekte utover havet. I dag er det bare en håndfull fiskere igjen, med fiskestenger som peker forhåpningsfullt ut mot det asurblå havet. Ved den lille havnen ser vi byens vakre blå fiskebåter, som blidt vugger i takt på Adriaterhavets myke bølger. Monopoli kan også bryste seg av en flott katedral tilegnet jomfru Maria, så vi tar en spasertur langs havnepromenaden og de karakteristiske blå båtene. Det er en fin måte å komme seg til den imponerende borgen Castello di Monopoli på.
Polignano a Mare ligger høyt hevet på den hvite klippen. Her grunnla grekerne byen Polisnea (Nybyen) som i dag heter Polignano. Byen levde en gang av navigasjon og maritim handel, og ernærer i dag primært av turisme. De hvitkalkede husene ligger høyt oppe på klippene med vakker utsikt over havet. Vi går en tur i byens historiske navle, der de sukkerlystne kanskje velger å smake den lokale isen på en av byens mange gelateriaer; gelato, det italienske ordet for iskrem, er et stolt håndverk her. Kanskje vi er heldige og kan se de fryktløse guttene som kaster seg i de blå bølgene fra høytliggende knauser? Under alle omstendigheter blir vi ikke snytt for den særegne utsikten med den lille stranden midt mellom de høytragende klippene. Vi skal med andre ord huske å ha ladet kameraet til i dag. Kontrasten mellom det krystallklare blå havet, de naturlig ujevne klippene og menneskets sirlig bygde murer og hus skaper nærmest motivene helt naturlig. Mens vi betrakter folk og ferd i det vakre Polignano fristes vi kanskje til å gjøre bysbarnet Domenico Modugno kunsten etter og synge hans mesterverk ”Nel blu dipinto di blu”; bedre kjent som Volare.
Den vakre kyststrekningen har en myriade av grotter, deriblant den eksklusive Grotto Palazzese; den verdenskjente restauranten som ligger i en grotte med en fantastisk utsikt mot havet. Restauranten er i flere år i trekk kåret til Italias mest romantiske – og beliggenheten er helt enestående – men prisen avspeiler også denne eksklusiviteten og må sies å være på den dyre siden. Ønsker man å spise en herlig lunsj med fisk kommer reiselederen til å foreslå et lokalt sted der både prisen henger sammen med kvaliteten. Reiselederen tar imot bestililng noen dager før besøket.
(Dagens samlede kjøring 50 km. – 1 time)
Det er blitt tid til å vende hjem, og vi kjører til lufthavnen i Napoli, der vi igjen setter oss til rette i et fly som bringer oss tilbake til Norge etter en opplevelsesrik uke i det annerledes og herlige Puglia.
Vi tar en pause på vei til flyplassen.
(Dagens samlede kjøring 31 mil – 3 timer 45 min)
Dag 8
Hjemreise
Det er blitt tid til å vende hjem, og vi kjører til lufthavnen i Napoli, der vi igjen setter oss til rette i et fly som bringer oss tilbake til Norge etter en opplevelsesrik uke i det annerledes og herlige Puglia.
Vi tar en pause på vei til flyplassen.
(Dagens samlede kjøring 31 mil – 3 timer 45 min)
Hotellet ligger like ved stranden, med direkte adgang til havet sør for Monopoli og det er gode muligheter til å bade etter dagens utflukter. Det er et glimrende 3-stjerners hotell og rommene er i typisk middelhavsstil med TV, klimaanlegg, minikjøleskap, bad med hårføner, toalettartikler.
Norsk/svensk
Nei
Nei
Euro
Norsk/svensk
Nei
Nei
Euro
Vi har valgt å bo på ett hotell på denne reisen, slik at vi slipper å pakke sammen, sjekke ut og sjekke inn igjen på et nytt sted. Denne øvelsen tar som regel et par timer. Derfor har vi valgt sammenlagt å kjøre et par timer mer, så det går opp i siste instans, men på denne måten kommer det mer ro i reisen, og vi kan tilby en bedre pris til våre kunder.
Vi har valgt å bo på ett hotell på denne reisen, slik at vi slipper å pakke sammen, sjekke ut og sjekke inn igjen på et nytt sted. Denne øvelsen tar som regel et par timer. Derfor har vi valgt sammenlagt å kjøre et par timer mer, så det går opp i siste instans, men på denne måten kommer det mer ro i reisen, og vi kan tilby en bedre pris til våre kunder.
Begrenset antall. Enkeltrommene kan være typiske enkeltrom og derfor mindre enn dobbeltrommene.
Begrenset antall. Enkeltrommene kan være typiske enkeltrom og derfor mindre enn dobbeltrommene.