– eller kunsten å finne en ny destinasjon

 

Da Albatros startet opp i 1986, hadde vi nesten bare reiser til Afrika. Mannen min, Søren, og jeg besluttet oss for å ta med barna til Kenya, siden vi likevel skulle reise ned dit for å planlegge safarireiser. Vi hadde tenkt å kombinere jobb og ferie og avslutte turen med en liten strandferie sammen med ungene.

 

Søren hadde reist i forveien, og jeg skulle fly ned med barna, Rasmus på fire år og Cæcilie på fem måneder. Jeg sjekket inn med ungene i Kastrup, og vi gikk om bord på flyet. Så langt var alt vel. Å reise så langt med to små barn er, som alle foreldre vet, ikke helt enkelt, men personalet om bord i flyet var veldig hjelpsomme og vi manglet ingenting.

 

Å lande på flyplassen i Nairobi er en opplevelse i seg selv: Du ser, lukter og hører at du er kommet til Øst-Afrika – det er et inferno av inntrykk. Bare det å finne bagasjebåndet, hente bagasjen og en bagasjetralle med to små barn var det vi i dag kaller en utfordring.

 

«Stå her og pass på lillesøster og tingene våre mens mamma henter en bagasjetralle.» Sønnen min så på meg med store øyne. «Hvis det kommer noen og prøver å stjele tingene, skriker du alt du kan», fortsatte jeg formanende, før jeg med raske skritt forsvant for å lete etter en bagasjetralle.

 

Utenfor ankomstterminalen sto sjåføren vår og ventet på oss. På 80-tallet var det ikke vanlig med kredittkort, så det hadde jeg ikke. Men jeg hadde noen amerikanske dollar, og vi stoppet ved en bank på vei til lodgen ved Lake Naivasha for å veksle penger. Eller …?

 

Banken var fylt til bristepunktet med mennesker som snakket høylydt med hverandre. Da jeg åpnet døren med Cæcilie på armen, ble det helt stille. Alle kikket nysgjerrig på meg. Personalet viste vei til kontoret til banksjefen, som tok oppgaven svært alvorlig. Papirene ble stemplet til høyre og venstre, og alt ble underskrevet og kontrollert. Da vi var ferdige, hadde det gått 45 minutter. Sønnen min hadde våknet og rakk tunge til alle de nysgjerrige ansiktene som kikket på ham i bilen. Litt nølende begynte tilskuerne også å rekke tunge til lille Rasmus – var det virkelig sånn man gjorde det …? Dette var altså fireåringens første tverrkulturelle møte.

 

Fremme ved Lake Naivasha var det ingen som hadde hørt om mannen min eller Albatros. Nå var gode råd dyre. Jeg fikk leid en liten hytte med noen tepper og litt ved slik at vi kunne lage bål. Det lyktes meg å få kjøpt noen poteter, litt brød og regnvann, og jeg hadde til og med fremført en regndans for å vise at vannet måtte være rent. Hytten vi bodde i, var veldig enkel. Toalettet besto av et hull i jorden, og alle mulige insekter kravlet inn gjennom hullene i veggene.

 

Jeg tente et bål, og roen senket seg. Utsikten var storslått. Savannen strakte seg så langt øyet kunne se, og sikadene fylte kveldsluften med sang. Middagen den kvelden og frokosten dagen etter besto av grillet brød som jeg hadde dyppet i Cæcilies pulvermelk – og for nysgjerrige kan jeg fortelle at det smaker litt som arme riddere.

 

Det var selvfølgelig umulig å sove den natten. Jeg lå og ønsket at jeg hadde pakket til dette eventyret i stedet for til forretningsmøter i Mombasa. Det praktiske reisestrykejernet mitt var ikke til særlig stor nytte her ute.

 

Jeg hørte hvordan insektene kravlet rundt på gulvet. I den bekmørke natten ble alle lydene forvandlet til enorme løver, men da morgenlyset endelig kom, kunne jeg se at sporene tilhørte en hund. Med Rasmus i hånden og Cæcilie i bæresele på magen sto jeg utenfor hytten i morgensolen og lurte på hva jeg skulle gjøre nå. Men så fikk Rasmus plutselig øye på en velkjent figur i horisonten – pappaen hans.

 

Endelig fremme.